Nytt og gøy

Jeg har hatt en kreativ nedeperiode når det gjelder smykker, så mens jeg har ventet på at ideene skal komme å slå meg hardt i hodet har jeg laget noe annet :)

Sjekk disse beltene da...

Dette var den første jeg lagde, og den ble råstilig. Fin å ha utenpå klærne :)

Dette er en smalere variant av den over, og passer veldig godt i bukselinninger. Denne passer veldig godt til både ham og henne. 

Sist har jeg laget ett belte med mønsteret kongelenke. Dette er også en type som passer til ham og henne.

Så, i dag fikk jeg lyst å lage ett smykkesett i en nydelig oransje, og da ble det dette settet:

Og neida, jeg sitter ikke bare inne i det strålende vårværet som er. I dag har lille Odin vært ute og syklet, lekt i sandkasse, blåst såpebobler, lekt med larver og maur, kasta sprettball og utforska hagen mens jeg har rocket med rockeringen ute i sola. 

Så, når man har vært såååå flink er det på tide og kose seg med en liten sjokoladebit og litt peanøtter eller hva?

Kooooos dere i helgen ;)

Angst - Dyp angst

Store deler av året lever jeg med angst. Ikke på vinteren, men når våren kommer, gjennom sommeren og langt utpå høsten dominerer den en god del av min hverdag.

Mange er redde for edderkopper, mange lider av araknofobi.

Kilde, Wikipedia: "Det er en enkeltfobi som kan betegnes som irrasjonell fordi kun ganske få edderkopper er farlige for mennesker, og dessuten er edderkopper kun ytterst sjelden aggressive. I Norge er det ingen edderkopper som er farlige for mennesker, men enkelte kan dog gi et smertefullt bitt."

Jeg er ikke redd for edderkopper, jeg har en dyp angst, en så dyp angst at jeg kan få alvorlige angstanfall som er skremmende både for meg og for de som er rundt meg.

Jeg krampegråter, jeg blir så mo i knærne at jeg faller sammen og ligger på gulvet og skjelver. Angst. Ett ord mange frykter, ett ord mange hater.

I dag møtte jeg på min første våredderkopp. En med tykk, kompakt kropp. Jeg blir ganske lammet, jeg klarer ikke å tråkke på den for da "går den gjennom foten min". Jeg klarer ikke støvsuge den opp, for da "går den gjennom hendene mine". Jeg kan ikke knuse den med ett ark av samme grunn, ikke en bok heller, selv om den er tykk vil jeg aldri tørre å ta i den igjen.

Vaskemaskinen og tørketrommelen er i ett kjellerrom, der er det mange edderkopper, og jeg krymper hele meg de gangene jeg går inn der. Ofte hoper klesvaska seg opp rett og slett fordi jeg ikke tør gå ned dit. Jeg tripper, tårene renner, jeg trenger rene klær!!!

For en følelse... Man blir jo helt hjelpesløs! Når min datter var liten, ca 4 år (hun er snart 18) fikk jeg ett kraftig angstanfall. Jeg lå på bakken, gråt vilt og hun sto ved siden av meg, klappet meg på håret og sa "skal jeg hente en voksen mamma?" En voksen... - Hva i alle dager var jeg? Jeg følte meg like stor som T-skje kjærringa.

Så, for rundt 6 år siden møtte jeg min nåværende mann. Hva slags lidenskap har han tror dere? Han er superfasinert av edderkopper og insekter. Han tar gjerne inn skorpionfluer, biller og andre pene insekter så vi kan ta bilder av dem. OMG...

Hobby er ekstremt viktig for oss begge, så på ett tidspunkt "måtte" jeg si ja til at han kunne kjøpe en tarantella. Ja, høres ikke det merkelig ut?

Men, jeg kan fortelle at før vi fikk den første i hus hadde jeg mareritt hver eneste natt i nesten 2 mnd. Jeg våknet HVER eneste natt i krampegråt. Jeg har aldri vært så engstelig noen gang! Jeg fikk ta del i å designe terrariet til en av de største tarantellaene som finnes, og jeg ble med å hente den. Jeg turde ikke være med, men jeg turde enda mindre å ikke være med.

Så, vi kjørte i ca 4 timer med den i bilen. Den måtte naturligvis ligge i bagasjen, den måtte sjekkes ofte så jeg var sikker på at den ikke kom seg ut.

Nå har han 2 stk, i rommet ved siden av soverommet vårt. 2 tarantellaer hjemme hos meg, som nesten dør når jeg ser en husedderkopp. Vel, forskjellen er at de vet jeg hvor er, han leker ikke med dem, så de forsvinner ikke uten videre. Men de små i huset, som dukker opp over alt når du minst tenker på det.... Grøss og gru.

Dette er den peneste årstiden, alt blomstrer, det begynner å bli vakkert ute, men for meg er det også den værste årstiden, og den varer fryktelig lenge! Nå i kveld, hvor jeg fant, og overvant årets første edderkopp sitter frykten utenpå huden, og tårene er bare en millimeter unna.

Angst, jeg glemmer den litt hver vinter, så slår den ned i meg som ett lynnedslag når varmen kommer igjen.

Jeg vet det finnes hjelp å få, men jeg vet også hvordan man blir behandlet, og det tør jeg ikke.

Noen få har skremt meg med vilje med edderkopper opp gjennom årene, men de som har gjort det har angret seg til gråten etterpå. Alle som en har sagt unnskyld, alle som en har sagt at de ikke trodde det var "så ille". Selv om jeg har forklart det til dem.

Så, til dere som ikke er redd for dem, ikke skrem folk som sier de er redde, eller har angst, det er ubeskrivelig grusomt! Det er traumatisk, det er irrasjonelt, men det er en virkelig redsel.

Ha en fin vår dere som kan, jeg skal gjøre mitt for å nyte den på best mulig måte med mine begrensninger.

Pusene har kommet hjem

Først av alt må jeg Gratulere min lille vakre Odin med dagen i dag. Han blir 4 år, og har fått mange pakker på senga, frokost på senga og is i barnehagen. Hurra for deg!!

Så, pusekattene... - Jeg har vist bilder før og fortalt at vi skal få to vakre pusunger. De kommer fra en utrolig vakker mor som er britisk korthåret med en veldig god stamtavle. Men, hun snek seg ut en dag og traff på nabokatten, en vanlig huskatt, og da ble det en litt mix :)

De har nå kommet hjem til oss, lille vakre Tempus og Enzo.

                                       Her er Tempus                                     og her er Enzo

Som alle nybakte foreldre er det viktig å ta bilde av detaljene ;)

De er supervakre, renslige, kosete, rampete, pratsomme, sjarmerende, sjalu og deilige :)

Så langt har de kun knust en blomsterpotte, en lampe og ett glassmykke, det er ikke så ille til å ha vært her i 5 dager, hehe. Sånn er det, og jeg setter ikke frem ting jeg er redd for, så om noe ryker er det helt greit. Ingen fare! Puser er puser og både min mann, Odin og jeg storkoser oss med de nye familiemedlemmene. 

Kathinka, min datter på 17 år, er nok litt misunnelig nå, hun bor på internatskole i Nærbø ved Stavanger og få kun nyte bildene...

Nytt og gøy

Jeg har laget en del nye smykker i det siste, og den aller nyeste typen er dette armbåndet i skinn og aluminium. Swarovskiperlen i midten gir armbåndet det lille ekstra :)

Disse er tøffe, og passer både til ungdom og voksne. 

Jeg har den i flere farver også, dette er bare en sniktitt. Ønsker du en bestemt farve? Ta kontakt med meg så lager jeg på bestilling så langt det er mulig. Perlen kan også byttes ut med krystall om man ønsker det.

For en skummel mann

Jeg har en skummel mann... Snill og skummel. Les hele, den skumle delen kommer lengre ned ;)

Han jobber forskjellige tider på døgnet hele tiden, og i dag var det tidlig. Så han forsvant på jobb før jeg sto opp og hadde vært på jobb en god stund når jeg skulle levere guttungen i barnehagen.

Rundt 08.00 fikk jeg en melding om at det var stille på jobb, lite folk og han kjedet seg. Jeg dro fra barnehagen, og kom hjem og fikk se en blomsterpakke liggende på trappa.

Smilet ble bredt mens jeg låste meg inn. Jeg vurderte å sende melding med en gang og takke, for at det var fra min mann skjønt jeg av kortet som fulgte med, men jeg ville åpne først så jeg visste hva jeg takket for.

Så, jeg åpnet blomsterpakken, og der var det noen nydelige roser, røde og hvite om hverandre. Vakkert!!!

Jeg sendte en melding til ham og takket, og nå kommer vi til den skumle delen av det hele............ Når jeg hadde sendt meldingen hørte jeg telefonen hans i stua.... Men, han var jo på jobb og hadde sendt meg melding, hva pokker????????

Så satt han der, i en mørk krok, musestille og så på meg mens jeg åpnet blomstene, og mens jeg sendte meldingen. Han satt der hele tiden, jeg så rett mot ham flere ganger, men så han ikke....

Dæven døtte som jeg skvatt!!! Å, fy så ekkelt. Tenk at jeg ikke hadde oppdaget ham...

Så forteller han meg resten av historien, for bilen var jo borte og alt...

Jo, nå skal dere høre. Han lot som han dro på jobb, blomstene hadde han kjøpt dagen før. Han kjørte bort på butikken, parkerte bilen der, gikk hjem igjen og satte seg i garasjen... - Jepp, ute i garasjen... Der satt han i 2 timer og ventet på at jeg skulle dra i barnehagen så han kunne overraske meg. 2 timer ute i kulda, med selskap av radio'n. Han fikk fortalt hva han drev med til radion da, så de syns synd på ham etter en time :)

Men, hvorfor gikk han ikke bare inn igjen og satte seg i kjelleren, jeg ville jo ikke merket det... Han var redd for at jeg skulle høre at han kom inn igjen, så han tok ikke sjansen!

Så, mens jeg omsider leverte i barnehagen fikk han lagt blomstene på trappen og satte seg i sin lille mørke krok i stua og ventet på meg og min reaksjon.

Noen går litt lengre for å overraske enn andre :) Nå som hjertet har slutta å banke i 120 km/t bare smiler jeg. Min snille mann! Kjærligheten blomstrer, og tenk at han ville gå gjennom alt det bare for min skyld. LOVE!

Tusen takk for rosene, og for at du er så unik! xoxo

Lag din egne kokosbollekake

Flere har spurt om jeg vil dele oppskriften på kokosbollekaken jeg lager, og det er klart jeg kan :)

Her kommer den:

Kokosbollekake: 

Legg 6 plater gelatin i bløt i kaldt vann, klem ut det meste vannet og løs opp de myke gelatinbladene i 1 dl kokende vann.

Pisk 4-5 eggehviter stiv (bruk håndmikser).

Ha i 4 dl sukker og 1 ts vaniljesukker og visp sammen.
Tilsett den oppløste gelatinen og visp kraftig i 15 min.

Dryss kokos på et fat, sett en ringen av en kakefors (ikke bunnen) oppå.
Hell massen i ringen.

Sett kjølig minst 4 timer.

Glasuren:

Del opp 1 plate kokesjokolade og smell den sammen med 1 ss delfiafett og ha det over den kjølige kaken. Dryss kokos over hele kaken og sett den kjølig igjen.

Denne kaken kan du ikke gjøre feil med, så god fornøyelse :)

Jeg har også laget en del nye smykker i det siste, ta gjerne en titt innom her: 

Marianne Vik Design

God helg til dere alle :))

Litt av hvert

Først av alt vil jeg sende ut all min sympati til pårørende og kjente til de som så tragisk har mistet livet den siste tiden. Kondolerer til dere alle, og R.I.P til dere som har mistet livet!

Selv om jeg bruker denne bloggen til å promotere smykkene jeg lager, eller vise små innblikk i mitt liv betyr ikke det at jeg ikke får med meg hva som skjer i verden. Noen ganger er det bare ikke ord som dekker opp. Men, minte tanker går til alle som nå sitter igjen i en vanskelig tid!

Så til noe litt mer koselig...

Vi var på besøk hos pusene igjen denne uken og her er ett lite bildegalleri fra besøket. Moren har mistet melken sin, og vi kom den dagne de skulle prøve erstatning for aller første gang. Så vi fikk gleden av å prøve å få våre til å skjønne hva en sånn flaske er :)

Det er jo lov å prøve seg...

Er det ikke en vakker liten gjeng kanskje? Nå har de kommet så langt at de har blitt lekne, men når de prøver å daske etter noe med poten sin ramler de over ende. De er utrolig morsomme å se på nå. Bare noen uker igjen til de to vi skal ha kan få komme hit, og det gleder vi oss til :)

Vi har også sett litt av personligheten til pusene og Enzo er den rolige kosepusen som gjerne setter seg ned og observerer hva som skjer rundt ham, mens Tempus er den litt mer rampete, men også veldig kosete. Tempus liker å ligge på ryggen, men det gjør ikke Enzo.