Store deler av året lever jeg med angst. Ikke på vinteren, men når våren kommer, gjennom sommeren og langt utpå høsten dominerer den en god del av min hverdag.
Mange er redde for edderkopper, mange lider av araknofobi.
Kilde, Wikipedia: "Det er en enkeltfobi som kan betegnes som irrasjonell fordi kun ganske få edderkopper er farlige for mennesker, og dessuten er edderkopper kun ytterst sjelden aggressive. I Norge er det ingen edderkopper som er farlige for mennesker, men enkelte kan dog gi et smertefullt bitt."
Jeg er ikke redd for edderkopper, jeg har en dyp angst, en så dyp angst at jeg kan få alvorlige angstanfall som er skremmende både for meg og for de som er rundt meg.
Jeg krampegråter, jeg blir så mo i knærne at jeg faller sammen og ligger på gulvet og skjelver. Angst. Ett ord mange frykter, ett ord mange hater.
I dag møtte jeg på min første våredderkopp. En med tykk, kompakt kropp. Jeg blir ganske lammet, jeg klarer ikke å tråkke på den for da "går den gjennom foten min". Jeg klarer ikke støvsuge den opp, for da "går den gjennom hendene mine". Jeg kan ikke knuse den med ett ark av samme grunn, ikke en bok heller, selv om den er tykk vil jeg aldri tørre å ta i den igjen.
Vaskemaskinen og tørketrommelen er i ett kjellerrom, der er det mange edderkopper, og jeg krymper hele meg de gangene jeg går inn der. Ofte hoper klesvaska seg opp rett og slett fordi jeg ikke tør gå ned dit. Jeg tripper, tårene renner, jeg trenger rene klær!!!
For en følelse... Man blir jo helt hjelpesløs! Når min datter var liten, ca 4 år (hun er snart 18) fikk jeg ett kraftig angstanfall. Jeg lå på bakken, gråt vilt og hun sto ved siden av meg, klappet meg på håret og sa "skal jeg hente en voksen mamma?" En voksen... - Hva i alle dager var jeg? Jeg følte meg like stor som T-skje kjærringa.
Så, for rundt 6 år siden møtte jeg min nåværende mann. Hva slags lidenskap har han tror dere? Han er superfasinert av edderkopper og insekter. Han tar gjerne inn skorpionfluer, biller og andre pene insekter så vi kan ta bilder av dem. OMG...
Hobby er ekstremt viktig for oss begge, så på ett tidspunkt "måtte" jeg si ja til at han kunne kjøpe en tarantella. Ja, høres ikke det merkelig ut?
Men, jeg kan fortelle at før vi fikk den første i hus hadde jeg mareritt hver eneste natt i nesten 2 mnd. Jeg våknet HVER eneste natt i krampegråt. Jeg har aldri vært så engstelig noen gang! Jeg fikk ta del i å designe terrariet til en av de største tarantellaene som finnes, og jeg ble med å hente den. Jeg turde ikke være med, men jeg turde enda mindre å ikke være med.
Så, vi kjørte i ca 4 timer med den i bilen. Den måtte naturligvis ligge i bagasjen, den måtte sjekkes ofte så jeg var sikker på at den ikke kom seg ut.
Nå har han 2 stk, i rommet ved siden av soverommet vårt. 2 tarantellaer hjemme hos meg, som nesten dør når jeg ser en husedderkopp. Vel, forskjellen er at de vet jeg hvor er, han leker ikke med dem, så de forsvinner ikke uten videre. Men de små i huset, som dukker opp over alt når du minst tenker på det.... Grøss og gru.
Dette er den peneste årstiden, alt blomstrer, det begynner å bli vakkert ute, men for meg er det også den værste årstiden, og den varer fryktelig lenge! Nå i kveld, hvor jeg fant, og overvant årets første edderkopp sitter frykten utenpå huden, og tårene er bare en millimeter unna.
Angst, jeg glemmer den litt hver vinter, så slår den ned i meg som ett lynnedslag når varmen kommer igjen.
Jeg vet det finnes hjelp å få, men jeg vet også hvordan man blir behandlet, og det tør jeg ikke.
Noen få har skremt meg med vilje med edderkopper opp gjennom årene, men de som har gjort det har angret seg til gråten etterpå. Alle som en har sagt unnskyld, alle som en har sagt at de ikke trodde det var "så ille". Selv om jeg har forklart det til dem.
Så, til dere som ikke er redd for dem, ikke skrem folk som sier de er redde, eller har angst, det er ubeskrivelig grusomt! Det er traumatisk, det er irrasjonelt, men det er en virkelig redsel.
Ha en fin vår dere som kan, jeg skal gjøre mitt for å nyte den på best mulig måte med mine begrensninger.
